Det skjer s mye

Hele tiden.

Min bror skal gifte seg. Tenk! Min pittelille lillebror har blitt s stor at han skal gifte seg.

Jeg fr lov vre toastmaster, og det er s fint. Jeg gleder meg s altfor mye.

De skal ha bryllupsfesten p bursdagen min. S fr jeg pynte meg ordentlig p bursdagen min, vre sammen familien og feire kjrligheten. Det kan vel ikke bli stort bedre?

Det begynner bli kaldt her, og Ringo har blitt utekatt og er ute hver dag n.

Jeg kjeder meg innimellom, men det er bare fordi jeg ikke leser nok.

Jeg er ikke s ensom lenger, men jeg gleder meg med hjertekriblende jubel til jeg fr besk av en av de fineste der hjemme, om bare seksten dager.

Jeg gleder meg ogs til jeg har skrevet ferdig semesteroppgavene mine, men ikke like mye til faktisk skrive dem.

Selv om jeg egentlig liker skrive slik nr jeg frst setter igang.

15.sep.2011

Det er fint vre konstruktiv.

Det er deilig ha noe jobbe med.

I dag har jeg skravlet.

Hvisket p biblioteket med en annen.

En annen som ogs er litt eldre en alle de andre

som ogs har flyttet fra en by langt unna nordens Paris

Ogs leste vi sammen, i hver vr bok.

Og avtalte mtes i morgen.

Tre scener fra min dag

Jeg sitter i en kinosal som bare er en fjerdedels full. Hele rad nummer seks er bare min. S kommer den fineste delen av filmen, jeg vet det ikke enda, men det er den delen jeg blir varm i hjertet av tenke p i ettertid. En stor, kald ambolt faller p brystet mitt. Hardt og fort. Som om den har falt langt fr den landet der. For kinosalen fylles av Nordahl Grieg. Ambolten presset s kraftig og hurtig mot brystkassen at organer mtte flytte p seg og vike for brystbenet som ble presset innover. Vsken i kroppen mtte ogs vike, og ble skutt opp i kanalene som fukter yet. Alt skjer p et millisekund, mens Til ungdommen spilles i elektropopversjon i den lille kinosalen.

-----------------------------------

Han: Hvor gammel er du?

Jeg: 27 r

Han: Shit!

Jeg hever yebrynene

Han: rlighet er jo en dygd, da..

Og peker ned p dygdsetikken vi tvungent sitter og jobber sammen med.

Jeg: Det er hflighet ogs

Han: Du ser ikke ut som om du er en dag over tyve!

----------------------------------------

Myntete i en stor bl kopp.

P himmelen er det store lyse hvelv mellom mrke skyer.

P trappen sitter to gamle venner.

Luften er skarp og klar.

En sier; Jeg er litt ensom om dagen

Milde yne.

Usikre hender.

Nedsenket blikk som forteller mer om en innrmmelse enn selve ordene.

Den andre smiler rolig, lfter haken.

Jeg er ogs litt ensom om dagen

.

Fine ting

I dag er det valg.

Det er fint nok i seg selv.

Jeg elsker valgdagen.

Den fyller meg med hytidsstemning.

For vi lader opp slik som vi lader opp til jul.

Valgkampene er som frjulstiden.

Jeg rakk akkurat valgbodene langs Karl Johan fr jeg dro.

g sakte forbi alle partistandene med et halvt smil om leppene og flelsen av at jeg bar p en hemmelighet.

Alt leder mot denne store dagen.

Jeg mtte forhndsstemme slik at jeg fikk stemme for min by.

Men om ikke skulle jeg tatt p meg finstasen i dag og hytidelig beveget meg mot valglokalet.

Etterp skulle jeg feiret mitt borgerprivilegium med kaffi og kake.

Valgdagen er som julaften.

Alle feirer forskjellig, alle feirer med sine.

, fine, fine Norge. Takk for at jeg fikk vokse opp her.

_______________________

I dag fikk jeg en etterlengtet pakke i posten.

Den har jeg ventet lenge p, og den er s fin, s fin, s fin.

Enda finere enn jeg hadde trodd.

________________________

Det er hst i luften.

Ordentlig klar, skarp, frisk, deilig hstluft.

Og det passer seg med hstfargede skjerf og jeg m smile hver gang jeg trekker pusten.

_________________________

Troms er vakkert

Det har hav

Og regnbuer og fjell



____________________

Jeg har de vakreste vennene i verden.

I dag er det spesielt en som har ftt meg til smile.

Og jeg gleder meg s veldig til se bde henne

og alle de andre Oslofiningene mine om bare halvannen uke.

Det er den fineste som jeg spiste frokost med her en gang

Dagen etter

S jeg mannet meg opp i gr.

Kledde meg ut, tok med flasken med cava, hilste p nye folk

smilte og stilte sprsml med oppriktig interesse.

Det fungerte i omlag en time - halvannen.

Jeg fortsatte smile, stille sprsml, fortelle, smprate

men det fungerte ikke helt.

Jeg begynte sakte men sikkert fle meg mer og mer utenfor,

idet jeg kjente flelsen komme snikende frste gang jaget jeg den vekk

i prat med andre, i smil, i latter.

Men den fortsatte komme tilbake, tross mine iherdige forsk p virkelig kose meg.

Jeg ble med ut. Tenkte at da er det musikk, andre mennesker, ny stimuli.

Det funket ikke helt det heller.

S da jeg kjente at smilet mitt ble krampeaktig sa jeg adj og gikk.

Akkurat da ringte en av mine fine fra Oslo og vi snakket hele veien hjem.

I dag har jeg lest spennende pensum og drukket kaffe i baren p VT.

Jeg har spist sushi og sagt hadet til Stavangerbesket.

Jeg har vrt p sndagsekskusjon, hrt p Dylan og tatt bilder av fine ting.

Jeg har laget ny spilleliste mens katten har ligget tett inntil meg og malt hylytt.

N gleder jeg meg til i morgen. Til jobbe videre med pensum. Til snakke med mennesker.

Til sitte musestille p lesesalen. Til vre produktiv. Til st opp og skulle noe.

Til seminarundervisning. Til kaffepause.

Det er kaldt her oppe i dag og jeg fikk bruke den fine, varme hstjakken min for frste gang i r.

Det fr meg til smile. Dt og g rundt i byen med musikk p ret og ikke skulle noe sted.

Soundtrack: Apart - The Cure

I dag syntes jeg det er litt vanskelig.

vre borte fra alle mine

ikke ha noen her som er mine

ikke helt passe inn

ikke finne de jeg passer inn med

ikke kunne ha et sted som er mitt

Jeg fler meg mer alene i et rom fylt av mennesker jeg ikke har noe felles med

enn jeg gjr om jeg blir her hjemme i kveld.

Jeg syntes det er rart.

For fr kunne jeg komme overens med hvem som helst og jeg kunne ha det gy med det.

N, n kan jeg fremdeles komme overens med hvem som helst men det er ikke nok til at jeg ikke kjeder meg, fler meg utenfor.

Kanskje det er fordi jeg virkelig ikke har noe annet til felles med disse annet enn at vi er mennesker.

Man skulle jo tro at det skulle vre nok til kunne smile sammen.

Men

vi har ikke samme verdigrunnlag

vi har ikke samme interesser

vi liker ikke samme musikk

vi liker ikke samme drikk

vi liker ikke samme filmer

vi snakker ikke med de samme ordene

vi liker ikke samme typer mennesker

de leser ikke bker

jeg spiller ikke dataspill

S i dag er jeg litt trist.

og trene sitter lst

For alle mine vakre er s langt borte

og jeg skulle gjort alt i verden for bare se en av dem n..

Ingenting

Jeg blir ikke lei av gjre ingenting.

Jeg kunne gjort ingenting hele dagen.

Hver dag, fles det som.

Jeg tar meg i lure p hvor mye tid andre bruker p ingenting.

Jeg str opp, lager kaffe, frokost, smrydder, fikser negler, printer ut ting, finner fine ting p nett som jeg ikke har rd til men har veldig lyst p.

Rett og slett pusler rundt i min egen verden.

Alt gjres i selskap av Lykke Li og en svart liten bylt som nysgjerrig flger med p all aktivitet.

Det er s utrolig deilig gjre ingenting.

S kommer flelsen av at jeg burde gjort noe, at jeg kaster bort livet, men jeg utsetter den til i morgen.

For i dag har jeg lyst til bare gjre ingenting.




Monsteret inni

Noen ganger er jeg redd for bli som henne.

I et lite millisekund mens jeg rister p krllene og ser ansiktet mitt i speilet.

Hun som bare delegger alt fint rundt seg, hun jeg ikke snakker med lenger fordi det var akkurat det hun gjorde, dela alt det fine vi hadde.

For mekanismene er der. Usikkerheten, kobberdekt.

Latent, ikke levende.

fle seg utenfor fordi man er langt borte.

Jeg tror forskjellen er at jeg vet at det ligger i mitt savn.

Ikke i andres nske om ikke vre nr.

At det ligger i avstanden.

For jeg kan jo ikke vre der nr jeg er her.

S gr det over, for jeg vet at jeg ikke er henne.

Jeg vet at flelsene ligger i alle.

At jeg aldri ville skylde p deg for at jeg er her.

At jeg aldri ville fore usikkerhetsmonsteret.

Ei heller slippe det ut.

S smiler jeg og ler.

Men jeg skjnner hvor hun kommer fra og det er derfor jeg ikke gir slipp selv om hun ikke er der lenger.

I livet mitt, alts.

Om vre redd

Jeg har aldri sett p meg selv som et menneske som lett blir redd.

Redsel har aldri vrt et tema i livet mitt.

Jovisst er jeg redd for mislykkes, for aldri finne noen, for aldri bli til noe, for snne store ting.

Men aldri slik at det lammer meg i hverdagen.

Jeg har flt meg utilpass i min egen kropp siden jeg kom hit. Som om jeg ikke passer inn i min egen kropp, eller som om det er for mye plass inni kroppen min. Jeg har vrt sliten og trtt. Naturlig nok, tenkte jeg og s tilbake p noen utrolig hektiske mneder i Oslo, som unektelig har tappet meg noe for energi. Et par - tre uker s er jeg tilbake til meg selv, tenkte jeg. Det er unektelig mer slitsomt vre sliten i en ny by, med bare nye mennesker, nye steder, nye gater, nye rutiner, nye ansikter hver dag.

S den tidligere nevnte alenetiden har vrt deilig og, jeg har tenkt, fornuftig. N sitter jeg og lurer p om jeg heller har kamuflert isolasjon for det jeg har kalt godt trengt alenetid.

For det er skummelt flytte til en helt fremmed by, s lang vekk fra alt jeg kjenner og alt som er godt. Ihvertfall nr man gjr det helt alene.

Selv om jeg har flyttet mye i mitt liv, byttet milj flerfoldige ganger s har jeg hele tiden hatt noen mennesker som har overlappet inn i disse nye fasene i livet. Her oppe, her er det ingen som overlapper. Jeg str alene, og det er ikke trist, det gjr ikke vondt. Men det gjr at jeg kanskje er litt redd, og det er fremmed. Redsel er p ingen mte en fremmed flelse, men det er frste gangen den kommer i denne forkledningen. Lammelse.

For all denne alenetiden, den har ikke blitt tilbrakt ute for utforske min nye by, ikke p kaf med avisen eller en bok, ikke p kino, teater eller p universitetet. Nei, det har utspilt seg her hjemme. P rommet mitt. Jeg har mttet tvinge meg selv til komme meg ut av huset. Ja, noe av det er etterdnningene fra Oslolivet, men jeg m nok bare innse at jeg faktisk er litt redd. Og at det er fint.

For det betyr at dette er viktig for meg, at jeg har noe miste om dette ikke skulle blir bra. Nr jeg vet det, vet jeg ogs at det blir bra. Jeg m bare gjenkjenne redselen som akkurat det, og da vet jeg plutselig hva jeg jobber mot. Da er det greit at jeg er redd, for nr jeg vet hva som er blir jeg fryktls. Jeg kaster meg bestemt ut i det med overmot og selvironi.

Det er ogs fint tenke p alt hva jeg faktisk har.

At om det blir vanskelig s kan jeg ringe to ganger rett etter hverandre.

Eller jeg kan sette meg p flyet p en fredag og legge igjen alt som er her oppe helt frem til mandag.

Med folk hvor jeg bare kan vre, hvor jeg ler hele tiden av ting som ikke koster.

Med menneskene som pryder veggene mine.

De fineste i verden.

Min valgte famile.




Troms

Jeg sitter p rommet med den fineste utsikten.

Inn gjennom det pnet vinduet hrer jeg Roxette spille,

publikum som jubler imellom

sang etter sang som minner meg om sen barndom/tidlig tenr.

Jeg smiler.

S langt er Troms;

- kaffe p VT

- Universitetet

- ging

- kollektiv

- a room with a view

- fjell

- natur overalt, rett ved deg, selv midt i byen

- lakriste

- katt som sover inntil meg hver kveld

- overpriset sushi som smaker himmelsk

- ro

- nye, fine rutiner

- masse selvvalgt alenetid

- fokus



Les mer i arkivet Oktober 2011 September 2011 August 2011
hits