Jeg har aldri sett på meg selv som et menneske som lett blir redd.
Redsel har aldri vært et tema i livet mitt.
Jovisst er jeg redd for å mislykkes, for å aldri finne noen, for aldri å bli til noe, for sånne store ting.
Men aldri slik at det lammer meg i hverdagen.
Jeg har følt meg utilpass i min egen kropp siden jeg kom hit. Som om jeg ikke passer inn i min egen kropp, eller som om det er for mye plass inni kroppen min. Jeg har vært sliten og trøtt. Naturlig nok, tenkte jeg og så tilbake på noen utrolig hektiske måneder i Oslo, som unektelig har tappet meg noe for energi. Et par - tre uker så er jeg tilbake til meg selv, tenkte jeg. Det er unektelig mer slitsomt å være sliten i en ny by, med bare nye mennesker, nye steder, nye gater, nye rutiner, nye ansikter hver dag.
Så den tidligere nevnte alenetiden har vært deilig og, jeg har tenkt, fornuftig. Nå sitter jeg og lurer på om jeg heller har kamuflert isolasjon for det jeg har kalt godt trengt alenetid.
For det er skummelt å flytte til en helt fremmed by, så lang vekk fra alt jeg kjenner og alt som er godt. Ihvertfall når man gjør det helt alene.
Selv om jeg har flyttet mye i mitt liv, byttet miljø flerfoldige ganger så har jeg hele tiden hatt noen mennesker som har overlappet inn i disse nye fasene i livet. Her oppe, her er det ingen som overlapper. Jeg står alene, og det er ikke trist, det gjør ikke vondt. Men det gjør at jeg kanskje er litt redd, og det er fremmed. Redsel er på ingen måte en fremmed følelse, men det er første gangen den kommer i denne forkledningen. Lammelse.
For all denne alenetiden, den har ikke blitt tilbrakt ute for å utforske min nye by, ikke på kafé med avisen eller en bok, ikke på kino, teater eller på universitetet. Nei, det har utspilt seg her hjemme. På rommet mitt. Jeg har måttet tvinge meg selv til å komme meg ut av huset. Ja, noe av det er etterdønningene fra Oslolivet, men jeg må nok bare innse at jeg faktisk er litt redd. Og at det er fint.
For det betyr at dette er viktig for meg, at jeg har noe å miste om dette ikke skulle blir bra. Når jeg vet det, vet jeg også at det blir bra. Jeg må bare gjenkjenne redselen som akkurat det, og da vet jeg plutselig hva jeg jobber mot. Da er det greit at jeg er redd, for når jeg vet hva som er blir jeg fryktløs. Jeg kaster meg bestemt ut i det med overmot og selvironi.
Det er også fint å tenke på alt hva jeg faktisk har.
At om det blir vanskelig så kan jeg ringe to ganger rett etter hverandre.
Eller jeg kan sette meg på flyet på en fredag og legge igjen alt som er her oppe helt frem til mandag.
Med folk hvor jeg bare kan være, hvor jeg ler hele tiden av ting som ikke koster.
Med menneskene som pryder veggene mine.
De fineste i verden.
Min valgte famile.
