Det skjer så mye

 

 

Hele tiden.

 

Min bror skal gifte seg. Tenk! Min pittelille lillebror har blitt så stor at han skal gifte seg.

Jeg får lov å være toastmaster, og det er så fint.  Jeg gleder meg så altfor mye.

De skal ha bryllupsfesten på bursdagen min. Så får jeg pynte meg ordentlig på bursdagen min, være sammen familien og feire kjærligheten. Det kan vel ikke bli stort bedre?

 

Det begynner å bli kaldt her, og Ringo har blitt utekatt og er ute hver dag nå.

Jeg kjeder meg innimellom, men det er bare fordi jeg ikke leser nok.

Jeg er ikke så ensom lenger, men jeg gleder meg med hjertekriblende jubel til jeg får besøk av en av de fineste der hjemme, om bare seksten dager.

Jeg gleder meg også til jeg har skrevet ferdig semesteroppgavene mine, men ikke like mye til å faktisk skrive dem.

Selv om jeg egentlig liker å skrive slik når jeg først setter igang.

 

 

 

 

 

 

 

15.sep.2011

Det er fint å være konstruktiv.

Det er deilig å ha noe å jobbe med.

 

I dag har jeg skravlet.

Hvisket på biblioteket med en annen.

En annen som også er litt eldre en alle de andre

som også har flyttet fra en by langt unna nordens Paris

Også leste vi sammen, i hver vår bok.

Og avtalte å møtes i morgen.

 

 

Tre scener fra min dag

 

 

Jeg sitter i en kinosal som bare er en fjerdedels full. Hele rad nummer seks er bare min. Så kommer den fineste delen av filmen, jeg vet det ikke enda, men det er den delen jeg blir varm i hjertet av å tenke på i ettertid. En stor, kald ambolt faller på brystet mitt. Hardt og fort. Som om den har falt langt før den landet der. For kinosalen fylles av Nordahl Grieg. Ambolten presset så kraftig og hurtig mot brystkassen at organer måtte flytte på seg og vike for brystbenet som ble presset innover. Væsken i kroppen måtte også vike, og ble skutt opp i kanalene som fukter øyet. Alt skjer på et millisekund, mens Til ungdommen spilles i elektropopversjon i den lille kinosalen.

 

-----------------------------------

 

Han: Hvor gammel er du?

Jeg: 27 år

Han: Shit!

Jeg hever øyebrynene

Han: Ærlighet er jo en dygd, da..

Og peker ned på dygdsetikken vi tvungent sitter og jobber sammen med.

Jeg: Det er høflighet også

Han: Du ser ikke ut som om du er en dag over tyve!

 

----------------------------------------

 

Myntete i en stor blå kopp.

På himmelen er det store lyse hvelv mellom mørke skyer.

På trappen sitter to gamle venner.

Luften er skarp og klar.

En sier; Jeg er litt ensom om dagen

Milde øyne.

Usikre hender.

Nedsenket blikk som forteller mer om en innrømmelse enn selve ordene.

Den andre smiler rolig, løfter haken.

Jeg er også litt ensom om dagen

 

 

 

.

 

 

 

 

 

Fine ting

I dag er det valg.

Det er fint nok i seg selv.

Jeg elsker valgdagen.

Den fyller meg med høytidsstemning.

For vi lader opp slik som vi lader opp til jul.

Valgkampene er som førjulstiden.

Jeg rakk akkurat valgbodene langs Karl Johan før jeg dro.

Å gå sakte forbi alle partistandene med et halvt smil om leppene og følelsen av at jeg bar på en hemmelighet.

Alt leder mot denne store dagen.

Jeg måtte forhåndsstemme slik at jeg fikk stemme for min by.

Men om ikke skulle jeg tatt på meg finstasen i dag og høytidelig beveget meg mot valglokalet.

Etterpå skulle jeg feiret mitt borgerprivilegium med kaffi og kake.

Valgdagen er som julaften.

Alle feirer forskjellig, alle feirer med sine.

Åååååå, fine, fine Norge. Takk for at jeg fikk vokse opp her.

_______________________

 

I dag fikk jeg en etterlengtet pakke i posten.

Den har jeg ventet lenge på, og den er så fin, så fin, så fin.

Enda finere enn jeg hadde trodd.

 

________________________

 

Det er høst i luften.

Ordentlig klar, skarp, frisk, deilig høstluft.

Og det passer seg med høstfargede skjerf og jeg må smile hver gang jeg trekker pusten.

 

_________________________

 

Tromsø er vakkert

 

Det har hav

 

Og regnbuer og fjell

 



____________________

 

Jeg har de vakreste vennene i verden.

I dag er det spesielt en som har fått meg til å smile.

Og jeg gleder meg så veldig til å se både henne

og alle de andre Oslofiningene mine om bare halvannen uke.

 

 

Det er den fineste som jeg spiste frokost med her en gang

 

 

 

 

 

 

Dagen etter

Så jeg mannet meg opp i går.

Kledde meg ut, tok med flasken med cava, hilste på nye folk

smilte og stilte spørsmål med oppriktig interesse.

Det fungerte i omlag en time - halvannen.

Jeg fortsatte å smile, stille spørsmål, fortelle, småprate

men det fungerte ikke helt.

Jeg begynte sakte men sikkert å føle meg mer og mer utenfor,

idet jeg kjente følelsen komme snikende første gang jaget jeg den vekk

i prat med andre, i smil, i latter.

Men den fortsatte å komme tilbake, tross mine iherdige forsøk på å virkelig kose meg.

 

Jeg ble med ut. Tenkte at da er det musikk, andre mennesker, ny stimuli.

Det funket ikke helt det heller.

Så da jeg kjente at smilet mitt ble krampeaktig sa jeg adjø og gikk.

Akkurat da ringte en av mine fine fra Oslo og vi snakket hele veien hjem.

 

I dag har jeg lest spennende pensum og drukket kaffe i baren på VT.

Jeg har spist sushi og sagt hadet til Stavangerbesøket.

Jeg har vært på søndagsekskusjon, hørt på Dylan og tatt bilder av fine ting.

Jeg har laget ny spilleliste mens katten har ligget tett inntil meg og malt høylytt.

 

Nå gleder jeg meg til i morgen. Til å jobbe videre med pensum. Til å snakke med mennesker.

Til å sitte musestille på lesesalen. Til å være produktiv. Til å stå opp og skulle noe.

Til seminarundervisning. Til kaffepause.

 

Det er kaldt her oppe i dag og jeg fikk bruke den fine, varme høstjakken min for første gang i år.

Det får meg til å smile. Dét og å gå rundt i byen med musikk på øret og ikke skulle noe sted.

 

 

 

 

 

Soundtrack: Apart - The Cure

I dag syntes jeg det er litt vanskelig.

 

å være borte fra alle mine

å ikke ha noen her som er mine

å ikke helt passe inn

å ikke finne de jeg passer inn med

å ikke kunne å ha et sted som er mitt

 

Jeg føler meg mer alene i et rom fylt av mennesker jeg ikke har noe felles med

enn jeg gjør om jeg blir her hjemme i kveld.

 

Jeg syntes det er rart.

For før kunne jeg komme overens med hvem som helst og jeg kunne ha det gøy med det.

Nå, nå kan jeg fremdeles komme overens med hvem som helst men det er ikke nok til at jeg ikke kjeder meg, føler meg utenfor.

Kanskje det er fordi jeg virkelig ikke har noe annet til felles med disse annet enn at vi er mennesker.

Man skulle jo tro at det skulle være nok til å kunne smile sammen.

Men

vi har ikke samme verdigrunnlag

vi har ikke samme interesser

vi liker ikke samme musikk

vi liker ikke samme drikk

vi liker ikke samme filmer

vi snakker ikke med de samme ordene

vi liker ikke samme typer mennesker

de leser ikke bøker

jeg spiller ikke dataspill

 

Så i dag er jeg litt trist.

og tårene sitter løst

For alle mine vakre er så langt borte

og jeg skulle gjort alt i verden for å bare se en av dem nå..

 

 

 

Ingenting

Jeg blir ikke lei av å gjøre ingenting.

Jeg kunne gjort ingenting hele dagen.

Hver dag, føles det som.

 

Jeg tar meg i å lure på hvor mye tid andre bruker på ingenting.

 

Jeg står opp, lager kaffe, frokost, smårydder, fikser negler, printer ut ting, finner fine ting på nett som jeg ikke har råd til men har veldig lyst på.

Rett og slett pusler rundt i min egen verden.

Alt gjøres i selskap av Lykke Li og en svart liten bylt som nysgjerrig følger med på all aktivitet.

Det er så utrolig deilig å gjøre ingenting.

Så kommer følelsen av at jeg burde gjort noe, at jeg kaster bort livet, men jeg utsetter den til i morgen.

For i dag har jeg lyst til å bare gjøre ingenting.

 




Monsteret inni

Noen ganger er jeg redd for å bli som henne.

I et lite millisekund mens jeg rister på krøllene og ser ansiktet mitt i speilet.

Hun som bare ødelegger alt fint rundt seg, hun jeg ikke snakker med lenger fordi det var akkurat det hun gjorde, ødela alt det fine vi hadde.

For mekanismene er der. Usikkerheten, kobberdekt.

Latent, ikke levende.

Å føle seg utenfor fordi man er langt borte.

 

Jeg tror forskjellen er at jeg vet at det ligger i mitt savn.

Ikke i andres ønske om å ikke være nær.

At det ligger i avstanden.

For jeg kan jo ikke være der når jeg er her.

 

Så går det over, for jeg vet at jeg ikke er henne.

Jeg vet at følelsene ligger i alle.

At jeg aldri ville skylde på deg for at jeg er her.

At jeg aldri ville fore usikkerhetsmonsteret.

Ei heller slippe det ut.

Så smiler jeg og ler.

 

Men jeg skjønner hvor hun kommer fra og det er derfor jeg ikke gir slipp selv om hun ikke er der lenger.

I livet mitt, altså.

 

 

 

 

Om å være redd

Jeg har aldri sett på meg selv som et menneske som lett blir redd.

Redsel har aldri vært et tema i livet mitt.

Jovisst er jeg redd for å mislykkes, for å aldri finne noen, for aldri å bli til noe, for sånne store ting.

Men aldri slik at det lammer meg i hverdagen.

Jeg har følt meg utilpass i min egen kropp siden jeg kom hit. Som om jeg ikke passer inn i min egen kropp, eller som om det er for mye plass inni kroppen min. Jeg har vært sliten og trøtt. Naturlig nok, tenkte jeg og så tilbake på noen utrolig hektiske måneder i Oslo, som unektelig har tappet meg noe for energi. Et par - tre uker så er jeg tilbake til meg selv, tenkte jeg. Det er unektelig mer slitsomt å være sliten i en ny by, med bare nye mennesker, nye steder, nye gater, nye rutiner, nye ansikter hver dag.

Så den tidligere nevnte alenetiden har vært deilig og, jeg har tenkt, fornuftig. Nå sitter jeg og lurer på om jeg heller har kamuflert isolasjon for det jeg har kalt godt trengt alenetid.

For det er skummelt å flytte til en helt fremmed by, så lang vekk fra alt jeg kjenner og alt som er godt. Ihvertfall når man gjør det helt alene.

Selv om jeg har flyttet mye i mitt liv, byttet miljø flerfoldige ganger så har jeg hele tiden hatt noen mennesker som har overlappet inn i disse nye fasene i livet. Her oppe, her er det ingen som overlapper. Jeg står alene, og det er ikke trist, det gjør ikke vondt. Men det gjør at jeg kanskje er litt redd, og det er fremmed. Redsel er på ingen måte en fremmed følelse, men det er første gangen den kommer i denne forkledningen. Lammelse.

For all denne alenetiden, den har ikke blitt tilbrakt ute for å utforske min nye by, ikke på kafé med avisen eller en bok, ikke på kino, teater eller på universitetet. Nei, det har utspilt seg her hjemme. På rommet mitt. Jeg har måttet tvinge meg selv til å komme meg ut av huset. Ja, noe av det er etterdønningene fra Oslolivet, men jeg må nok bare innse at jeg faktisk er litt redd. Og at det er fint.

For det betyr at dette er viktig for meg, at jeg har noe å miste om dette ikke skulle blir bra. Når jeg vet det, vet jeg også at det blir bra. Jeg må bare gjenkjenne redselen som akkurat det, og da vet jeg plutselig hva jeg jobber mot. Da er det greit at jeg er redd, for når jeg vet hva som er blir jeg fryktløs. Jeg kaster meg bestemt ut i det med overmot og selvironi.

 

Det er også fint å tenke på alt hva jeg faktisk har.

At om det blir vanskelig så kan jeg ringe to ganger rett etter hverandre.

Eller jeg kan sette meg på flyet på en fredag og legge igjen alt som er her oppe helt frem til mandag.

Med folk hvor jeg bare kan være, hvor jeg ler hele tiden av ting som ikke koster.

Med menneskene som pryder veggene mine.

De fineste i verden.

Min valgte famile.

 

 

 

 

 




Tromsø

 

Jeg sitter på rommet med den fineste utsikten.

Inn gjennom det åpnet vinduet hører jeg Roxette spille,

publikum som jubler imellom

sang etter sang som minner meg om sen barndom/tidlig tenår.

Jeg smiler.

 

Så langt er Tromsø;

 - kaffe på VT

 - Universitetet

 - gåing

 - kollektiv

 - a room with a view

 - fjell

 - natur overalt, rett ved deg, selv midt i byen

 - lakriste

 - katt som sover inntil meg hver kveld

 - overpriset sushi som smaker himmelsk

 - ro

 - nye, fine rutiner

 - masse selvvalgt alenetid

 - fokus

 



 

 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2011 » September 2011 » August 2011
hits